En tvillingmammas bekjennelser

Når to små apekatter popper ut av magen din på en og samme gang skjer følgende:

1. Amming.

Dette gjelder også for dem som «bare» får én. Forskjellen er bare den at tvillingmammaen må legge to sarte, små, muskelløse bylter til hver pupp samtidig og få begge til å suge like hardt, mye og lenge. Bare det å holde dem der er en jobb i seg selv, og kan lett føre till senebetennelser og andre betennelser.

Amming – og dobbeltamming – holdt jeg på med i seks uker før jeg kapitulerte, begynte med flaske med morsmelkerstatning og fikk et sosialt liv. (Pluss tid til å dusje, spise, gå på do, og andre gjøremål som jeg før så på som nødvendigheter.)

Mer utfylt og seriøst innlegg om nederlaget jeg følte da jeg frivillig ga opp ammingen kommer.

2. Samkjøring.

De som «bare» får ett barn aner ikke hva dette er. Noe av det første som skjer når tvillinger kommer til verden er nemlig å begynne med rutiner og samkjøring, allerede på barselavdelingen. De skal spise samtidig, sove samtidig, vekkes samtidig, bæsje samtidig (nei, da).. Og man fører faktisk opp på ark, i en notatbok, i et skjema eller lignende hvem som har spist hvor mye, bæsjet hvor mange ganger, sovet hvor lenge osv.

Etter et par uker med ekstremt utmattende samkjøringskaos, får man lønn for strevet – totalt fri fordi begge sover samtidig. Og det trenger man, for like etter våkner begge samtidig og er skubbsultne – samtidig! Så da går deg hurramgerundt helt litt ny soverunde og nye timer med «fri».

Her er guttene fortsatt samkjørte i en alder av (straks) 10 mnd, og det er jeg veldig glad for.

3. Å skulle være helt alene med to babyer.

Etter noen uker med fire armer, er tiden plutselig inne for å sende tvillingpappaen tilbake til virkeligheten. Tvillingpappaen gleder seg nok ofte veldig ofte til denne dagen, mens tvillingmammaen gruer seg noe innmari. Men det viser seg å bare være en psykisk kneik tvillingmammaen må over. I løpet av ukene siden fødsel har hun nemlig fått uante superkrefter. Hun klarer å bære to små babyer samtidig, mate to små babyer samtidig, skifte på to små babyer (ikke samtidig, men i tur og orden), komme seg ut døra med to små babyer samtidig. Ja, rett og slett å holde liv i to små babyer samtidig – og seg selv.

Jeg følte meg uovervinnilig i flere måneder. Faktisk frem til ganske nylig. Himla stolt og himla sta. Ba aldri om hjelp, og ser i ettertid at jeg jo godt kunne gjort det. Men, men. Da har man jammen kjent hvor tomt energilageret kan bli også.

4. Å skulle holde orden i hjemmet.

Et par måneder ut i tvillingenes liv, innser man at man ikke har lyst til å leie ut til hybelkaniner lenger. Og man innser at det er ålreit å sette glass og tallerkener inn i skapet, istedet for alltid å forsyne seg rett av oppvaskmaskinen. Det er også praktisk å ha rene klær til seg selv – ikke bare til babyene. Så da finner man en vaske-/rydde-/holde-orden-rutine. Merk deg at dette er mye lettere når babyene er små og ikke henger fast i støvuger og mopp, eller setter seg inni oppvaskmaskinen når du skal tømme den. Trikset er derfor – og har hele tiden vært – å utføre husmoroppgavene mens babyene sover.

Det er forøvrig også et tips å kjøre på med litt ekstra støvsuging når du er som trøttest, for ekstra energi. Setter du deg ned, merker du virkelig hvor sliten du er og hvor lite 3,5 timer søvn det siste døgnet faktisk er.

5. Å skulle være sosial.

Når tvillingmammaen får hodet over vannet og kommer på at det faktisk finnes en verden utenfor tvillingboblen hennes, vil hun ønske å komme seg ut blant folk. Her ødela punkt 1 ekstremt for undertegnende, og derfor ble avgjørelsen om flaskemating tatt. Kaldt, kokt vann på flasker pluss varmt, kokt vann på termos pluss morsmelkserstatningspulver i doseringsbokser og vips: En ny verden åpnet seg!

Dobbeltamming på kafé eller hjemme i et vennepars sofa var nemlig noe denne tvillingmammaen vegret seg så mye for at hun nærmest ikke fortlot leiligheten de første ukene.

Med flasker på slep, kan babyene ligge fint i vognen og spise i fred og ro. Og tvillingmammaen kan faktisk spise litt, hun også.

Jeg er, for ordens skyld, ekstremt imponert og litt misunnelig på dem som ammer tvillinger. Det trengs en selvdisiplin og utholdenhet uten like. Så – all ære til dere ammende tvillingmammaer.

Og til dere andre lathanser uten selvdisiplin, som meg selv: Det er helt greit å gi flaske også. VI har faktisk laget to babyer på én og samme gang. Det er derfor helt på sin plass å gi kroppen en pause, hvis man skulle ha behov for det.

 

1921876_10153899290105150_983304835_n

 

Advertisements

Alenemamma-fredag

I dag har vært en skikelig fin dag. Alt har gått på skinner fra morgen til kveld, og det er jammen ikke hverdagskost.

Vi (ja, jeg også) har sovet lang formiddagslur, vi har vært på lekebesøk hos to favoritter, vi har gått tur et finfint sted, vi har fått fikset et irritasjonsmoment med vogna, vi har kjent på den første snøen, vi har hatt en innmari fin ettermiddag hjemme med lek, klemmer og masse latter, og jammen meg rundet vi av hele dagen med at begge guttene sovnet på under 15 minutter. Jeg var nemlig alene om legging i kveld, og hadde brukt store deler av dagen på å grue meg. Legging kan nemlig være ekstremsport. Hopping og gledeshyl i senga. Banking av hoder mot sprinkler. Sparking i madrassen. Mer latter og roping. Gråting. En bæsjebleie. Begynne hele opplegget på nytt igjen. Ja, alt dette – ganger to. Slik er det stort sett hver kveld. Vi er visstnok inne i en fase…

Men i kveld, altså. I kveld sov begge søtt rett over seks. Flaks eller ekstrem dyktighet. Jeg velger å tro det siste.

Sånn helt seriøst. 🙂  Knis.

Flere med legge-problemer? Og noen med supre tips?

10660321_10154730522580150_708110426084943548_n

Min lille blogg

Nøyaktig syv måneder siden forrige blogginnlegg. Det måtte markeres – med et nytt blogginnlegg!

Denne fine, lille bloggen jeg har vært så stolt av å stå bak. Jeg har hatt de aller beste leserne i hele verden. Jeg har fått lange mail, fantastiske kommentarer, enorm støtte, nye bekjentskaper og gode venner gjennom bloggen min. Jeg har blitt modig og åpen gjennom bloggen min. Jeg har fått selvtillit og ny kunnskap gjennom bloggen min.

Og nå har jeg altså børstet støv av tastaturet igjen. Jeg er ikke lenger den Henriette jeg var da jeg begynte å blogge. Jeg kan ikke fortsette å skrive om det samme temaet som før, uansett hvor sterkt jeg skulle ønske at jeg kunne fortsatt å belyse ufrivillig barnløshet. Faktum er at jeg nå er en trøtt, lykkelig tobarnsmor. Dagene mine består av kos, sikkel, bæsj, mat, melk, lite søvn, fustrasjon, glede, ekstremt korte dusjer, cheerios på gulvet, grøt i håret, våte kyss, gode klemmer og mye, mye mer. I samme gate.

For jeg lever i en liten boble. Og jeg har egentlig veldig lyst til å dele litt av boblen her på bloggen. Så, fra nå av skal jeg prøve å skrive litt hver kveld. Når mine to små, vinduerlige rampegutter har lagt seg. Jeg skal prøve å finne en ny rød tråd. Dele åpent, på samme måte som før, men med nytt innhold.

Og så håper jeg selvsagt at gamle, supre lesere fortsatt henger med på ferden. Selv om bloggen ikke er fullt så dyster og tankefull lenger.

Hva sier dere? Er dere klare for et nytt kapittel?

IMG_3975

 

Magen min

Jeg er så ufattelig stolt av magen min. Den har slapp hud – og ser ut som om den tilhører en 80-åring når jeg bøyer meg fremover. Og den har et ca 15 cm langt, lyserosa arr rett under trusekanten. Den har også fire små arr fra operasjonen da endometriosen – og grunnen til vår ufrivillige barnløshet – ble oppdaget. Ett i navelen, ett rett under navelen og ett over hvert hoftebein. Den har ingen strekkmerker, og er så godt som helt flat igjen. Den er frisk på innsiden og fin på utsiden. Ja, for jeg synes nemlig det. At den er fin. Min mage har laget to barn. Med litt starthjelp fra vitenskapen, har to perfekte små mennesker blitt til inne i den. Jeg har aldri i mitt liv vært stoltere av kroppen min.

Fortsatt har jeg åtte kilo mer enn før jeg ble gravid. Jeg har kun to bukser og et lite knippe skjørt som passer. Jeg bruker større størrelser i t-skjorter, og har gått til innkjøp av et par flatterende cardigangs for å skjule de ekstra kiloene. Klærne jeg velger å kle meg i, får meg til å føle meg bra. Men jeg føler meg faktisk like fin uten.

Min kropp og min mage – som jeg lenge følte skuffet meg, har så til de grader gjort opp for seg. Jeg har gjennomgått et drømmesvangerskap. Omtrent ingen plager. Ingen varige mén. Det er nesten ingenting som vitner om at jeg for mindre enn tre måneder siden hadde to babyer på tilsammen 5,4 kg i magen. Bortsett fra arret. Som smiler til meg når jeg ser meg i speilet. For det står faktisk det i operasjonsbeskrivelsen – et smilefjesformet snitt. Ut derfra kom de. To mennesker som har gjort livet komplett. Aldri har jeg følt meg lykkeligere, mer hel, mer takknemlig og mer meningsfull.

Takk, kroppen min, for at du gjorde jobben (nesten) helt alene. Jeg er så himla stolt av deg.

IMG_9993

IMG_9999

Når ting ikke ble som man trodde

Min største frykt gjennom svangerskapet – ved siden av frykten for at barna mine ikke skulle være friske – var å skulle mislykkes som mor. Jeg var for eksempel livredd for å få fødselsdepresjon. Misforstå meg rett – jeg mener ikke at man er en dårlig/mislykket mor dersom man kjenner på tunge dager og vonde følelser knyttet til den nyfødte. Fødselsdepresjon er noe man ikke kan noe for. Og det var nettopp derfor jeg var så redd. For hva hvis jeg – når alle andre forventet at jeg var på mitt lykkeligste etter lang tid som prøver – slett ikke ville være så innmari glad?

Når man har ønsket seg noe i så lang tid, og hatt tid til å dagdrømme og forespeile hvordan livet som mamma vil bli, er det kanskje ekstra lett å møte veggen hvis situasjonen blir en helt annen enn man hadde trodd på forhånd. Jeg så for meg de verste scenarioer. To kolikkbarn. Utallige våkenetter. Et frynsete forhold til L. Å aldri ha tid til å dusje. Å bli vant til en tilværelse med blankpolert, sminkeløst ansikt, bustete hår og nedgulpede klær.

Slik ble det ikke for oss. Vi har vært så heldige å få to svært harmoniske gutter. De sover godt og mye. De er stort sett blide og fornøyde (her gråtes det kun når sulten gnager). Og vi har allerede godt innkjørte rutiner. En vanlig dag hos oss starter kl syv. Da er det frokost på store og små. Deretter plasseres gutta mette og fornøyde i vippestoler mens mammaen får tatt seg en dusj, pusset tenner og slengt på seg litt maling i fjeset. Så er det en ny lur. Sånn som nå – hvor jeg for eksempel har tid til å blogge. Gutta får brunsj i ti-draget, før mammaen pakker stellebagen og det bærer ut på tur. Hver dag. Enten til byen for å treffe små og store venner, eller en langtur her vi bor for at mammaen skal komme seg i form igjen. Gutta sover som regel fire timer i vogna. Vel hjemme igjen er det tid for nytt måltid, lek og trening på matta og kos. Kveldsmat spiser de mellom klokken 18.30 og 19, før det er på med pysj og deretter leggetid. De sovner i løpet av en halv time. Jeg synger riktignok samme nattasang ca 40 ganger på rad, men det får hvert fall mine søte små til å sovne godt – og sove til tre. Da er nemlig tid for nattmatt. Så sover de til syv, og en ny dag er i gang.

Jeg er altså – med hånden på hjertet – en UTHVILT og LYKKELIG tvillingmamma. Jeg pratet med en bloggleser om det her om dagen, da vi gikk trilletur med våre små. (Hennes datter er bare to uker eldre enn gutta.) Vi har nemlig begge fått mye skryt for å være rolige, avslappede mødre – både av personalet på sykehuset og av venner og kjente. Og vi konkluderte med at grunnen til det er at vi har hatt tid til å bearbeide de fleste situasjoner på forhånd. Det er svært lite man får gjort galt som mor til egne barn.

Jeg er overrasket over meg selv, for jeg hadde forventet å bli av typen ekstremt hønemor. Og klassisk smånervøs førstegangsmamma. Som tvillingmamma har jeg ikke tid. Alt får ikke vært perfekt hele tiden, og det er jeg glad for. For barna mine er to lykkelige små, selv om de ofte har umatchende sokker, de må spise av flaske og de må dele oppmerksomheten med en bror. Og selv om jeg ikke alltid har tid til å pludre og kose med dem på stellebordet, når den andre ligger igjen litt misfornøyd og sulten i lekegrinda. De er tålmodige barn, som gir både hverandre og mammaen sin pusterom. Og hver morgen vekker de meg med hvinende, glade rop og brede smil.

Livet som mamma til Hampus og Elmer er ekstremt bra. Her kommer den rosa skyen jeg er redd for å prakke på dere, inn. For jeg kunne virkelig ikke drømt om mer. Dette er langt, langt bedre enn jeg noen gang hadde håpet på. Alt vi gjennomgikk for å komme hit ville jeg gjort uendelig mange ganger om igjen. Og jeg er så glad vi aldri hadde hellet med oss på tidligere forsøk. For mine to små var verdt hver eneste tåre, hver eneste sprøyte, den vonde egguthentingen, hver eneste kjipe, usikre følelse i kroppen og alle årene med venting.

Til dere som fortsatt prøver: ALDRI gi opp! Det som venter i andre enden er mer enn verdt det. Jeg lover.

e4d8dba0af6d11e398200e56170da01a_8586f6990ba5311e38fd8126050b2ecd3_8

Veien videre…

…på bloggen.

Jeg er litt i villrede hva gjelder bloggen om dagen. Ikke har jeg mye tid til å skrive her inne, og ikke er jeg lenger barnløs. Å fortsette å blogge, men som mammablogger, blir litt feil for meg. Denne siden var ment som en liten hjelp for å få bukt med det tabubelagte temaet ufrivillig barnløshet. En del av meg vil fortsatt alltid være det. Ufrivillig barnløs. For jeg glemmer ikke de tøffe forsøkene og de kjipe årene i uvisshet. Men jeg sitter ikke lenger midt oppi det, og har derfor ikke særlig mye mer å bidra med på den fronten. Mammalivet opptar all min tid nå, og det er isåfall det jeg måtte skrevet om hvis jeg skulle fortsatt her inne. På én side bør jeg jo fortsette. Dette er min reise – fra barnløs til tobarnsmor. Livet mitt har forandret seg enormt mye og jeg har ingenting i mot å la dere lesere bli med på fortsettelsen. På en annen side synes jeg det er et lite overtramp – mot de av dere som fortsatt er midt i den vonde prosessen. Meningen var aldri å bli en mammablogger som slenger ut rosafargede innlegg om det perfekte småbarnsliv i hytt og pine. Jeg vet hvor vondt det kan være å få slengt i ansiktet når man minst venter det.

Vel. I bunn og grunn lurer jeg vel egentlig på hva det er stemning for blant dere lesere?

Skal jeg fortsatt holde liv i bloggen? Og hva vil dere eventuelt lese om?

🙂

Ikke lenger barnløs

Hei, alle trofaste, tålmodige lesere.

Den dårlige samvittigheten har ligget og ulmet i bakhodet den siste tiden. Men mangelen på oppdatering her inne forklarer seg i grunnen selv – jeg har blitt mamma (og rukket å være det i hele syv uker i dag). 13.01.14 kom to perfekte gutter til verden. Det som skulle være et planlagt keisersnitt ble til et hastekeisersnitt, da vannet gikk på badet hjemme kun timer før vi egentlig skulle møte opp på Rikshospitalet. Vi fartet av sted i morgentåka og var på fødeavdelingen i 7-tiden. En time senere var begge gutta ute av magen. Hampus kom først – et minutt før Elmer.

Vi har vært så heldige å få snille barn som bare gråter når de er sultne. Livet som tvillingmamma er fantastisk, hektisk og tusen ganger bedre enn jeg hadde sett for meg. ❤

Straks er pappaens permisjonstid over, men du og du, som vi har kost oss sammen i disse ukene. Vi har vært på både hyttetur og bytur, og ellers bare nytt hver eneste dag sammen. Livet er endelig helt komplett, og den lange veien hit har definitivt vært verdt det. ❤

IMG_8561

 

Følg meg gjerne på Instagram: Henriettegren