Magen min

Jeg er så ufattelig stolt av magen min. Den har slapp hud – og ser ut som om den tilhører en 80-åring når jeg bøyer meg fremover. Og den har et ca 15 cm langt, lyserosa arr rett under trusekanten. Den har også fire små arr fra operasjonen da endometriosen – og grunnen til vår ufrivillige barnløshet – ble oppdaget. Ett i navelen, ett rett under navelen og ett over hvert hoftebein. Den har ingen strekkmerker, og er så godt som helt flat igjen. Den er frisk på innsiden og fin på utsiden. Ja, for jeg synes nemlig det. At den er fin. Min mage har laget to barn. Med litt starthjelp fra vitenskapen, har to perfekte små mennesker blitt til inne i den. Jeg har aldri i mitt liv vært stoltere av kroppen min.

Fortsatt har jeg åtte kilo mer enn før jeg ble gravid. Jeg har kun to bukser og et lite knippe skjørt som passer. Jeg bruker større størrelser i t-skjorter, og har gått til innkjøp av et par flatterende cardigangs for å skjule de ekstra kiloene. Klærne jeg velger å kle meg i, får meg til å føle meg bra. Men jeg føler meg faktisk like fin uten.

Min kropp og min mage – som jeg lenge følte skuffet meg, har så til de grader gjort opp for seg. Jeg har gjennomgått et drømmesvangerskap. Omtrent ingen plager. Ingen varige mén. Det er nesten ingenting som vitner om at jeg for mindre enn tre måneder siden hadde to babyer på tilsammen 5,4 kg i magen. Bortsett fra arret. Som smiler til meg når jeg ser meg i speilet. For det står faktisk det i operasjonsbeskrivelsen – et smilefjesformet snitt. Ut derfra kom de. To mennesker som har gjort livet komplett. Aldri har jeg følt meg lykkeligere, mer hel, mer takknemlig og mer meningsfull.

Takk, kroppen min, for at du gjorde jobben (nesten) helt alene. Jeg er så himla stolt av deg.

Når ting ikke ble som man trodde

Min største frykt gjennom svangerskapet – ved siden av frykten for at barna mine ikke skulle være friske – var å skulle mislykkes som mor. Jeg var for eksempel livredd for å få fødselsdepresjon. Misforstå meg rett – jeg mener ikke at man er en dårlig/mislykket mor dersom man kjenner på tunge dager og vonde følelser knyttet til den nyfødte. Fødselsdepresjon er noe man ikke kan noe for. Og det var nettopp derfor jeg var så redd. For hva hvis jeg – når alle andre forventet at jeg var på mitt lykkeligste etter lang tid som prøver – slett ikke ville være så innmari glad?

Når man har ønsket seg noe i så lang tid, og hatt tid til å dagdrømme og forespeile hvordan livet som mamma vil bli, er det kanskje ekstra lett å møte veggen hvis situasjonen blir en helt annen enn man hadde trodd på forhånd. Jeg så for meg de verste scenarioer. To kolikkbarn. Utallige våkenetter. Et frynsete forhold til L. Å aldri ha tid til å dusje. Å bli vant til en tilværelse med blankpolert, sminkeløst ansikt, bustete hår og nedgulpede klær.

Slik ble det ikke for oss. Vi har vært så heldige å få to svært harmoniske gutter. De sover godt og mye. De er stort sett blide og fornøyde (her gråtes det kun når sulten gnager). Og vi har allerede godt innkjørte rutiner. En vanlig dag hos oss starter kl syv. Da er det frokost på store og små. Deretter plasseres gutta mette og fornøyde i vippestoler mens mammaen får tatt seg en dusj, pusset tenner og slengt på seg litt maling i fjeset. Så er det en ny lur. Sånn som nå – hvor jeg for eksempel har tid til å blogge. Gutta får brunsj i ti-draget, før mammaen pakker stellebagen og det bærer ut på tur. Hver dag. Enten til byen for å treffe små og store venner, eller en langtur her vi bor for at mammaen skal komme seg i form igjen. Gutta sover som regel fire timer i vogna. Vel hjemme igjen er det tid for nytt måltid, lek og trening på matta og kos. Kveldsmat spiser de mellom klokken 18.30 og 19, før det er på med pysj og deretter leggetid. De sovner i løpet av en halv time. Jeg synger riktignok samme nattasang ca 40 ganger på rad, men det får hvert fall mine søte små til å sovne godt – og sove til tre. Da er nemlig tid for nattmatt. Så sover de til syv, og en ny dag er i gang.

Jeg er altså – med hånden på hjertet – en UTHVILT og LYKKELIG tvillingmamma. Jeg pratet med en bloggleser om det her om dagen, da vi gikk trilletur med våre små. (Hennes datter er bare to uker eldre enn gutta.) Vi har nemlig begge fått mye skryt for å være rolige, avslappede mødre – både av personalet på sykehuset og av venner og kjente. Og vi konkluderte med at grunnen til det er at vi har hatt tid til å bearbeide de fleste situasjoner på forhånd. Det er svært lite man får gjort galt som mor til egne barn.

Jeg er overrasket over meg selv, for jeg hadde forventet å bli av typen ekstremt hønemor. Og klassisk smånervøs førstegangsmamma. Som tvillingmamma har jeg ikke tid. Alt får ikke vært perfekt hele tiden, og det er jeg glad for. For barna mine er to lykkelige små, selv om de ofte har umatchende sokker, de må spise av flaske og de må dele oppmerksomheten med en bror. Og selv om jeg ikke alltid har tid til å pludre og kose med dem på stellebordet, når den andre ligger igjen litt misfornøyd og sulten i lekegrinda. De er tålmodige barn, som gir både hverandre og mammaen sin pusterom. Og hver morgen vekker de meg med hvinende, glade rop og brede smil.

Livet som mamma til Hampus og Elmer er ekstremt bra. Her kommer den rosa skyen jeg er redd for å prakke på dere, inn. For jeg kunne virkelig ikke drømt om mer. Dette er langt, langt bedre enn jeg noen gang hadde håpet på. Alt vi gjennomgikk for å komme hit ville jeg gjort uendelig mange ganger om igjen. Og jeg er så glad vi aldri hadde hellet med oss på tidligere forsøk. For mine to små var verdt hver eneste tåre, hver eneste sprøyte, den vonde egguthentingen, hver eneste kjipe, usikre følelse i kroppen og alle årene med venting.

Til dere som fortsatt prøver: ALDRI gi opp! Det som venter i andre enden er mer enn verdt det. Jeg lover.

Veien videre…

…på bloggen.

Jeg er litt i villrede hva gjelder bloggen om dagen. Ikke har jeg mye tid til å skrive her inne, og ikke er jeg lenger barnløs. Å fortsette å blogge, men som mammablogger, blir litt feil for meg. Denne siden var ment som en liten hjelp for å få bukt med det tabubelagte temaet ufrivillig barnløshet. En del av meg vil fortsatt alltid være det. Ufrivillig barnløs. For jeg glemmer ikke de tøffe forsøkene og de kjipe årene i uvisshet. Men jeg sitter ikke lenger midt oppi det, og har derfor ikke særlig mye mer å bidra med på den fronten. Mammalivet opptar all min tid nå, og det er isåfall det jeg måtte skrevet om hvis jeg skulle fortsatt her inne. På én side bør jeg jo fortsette. Dette er min reise – fra barnløs til tobarnsmor. Livet mitt har forandret seg enormt mye og jeg har ingenting i mot å la dere lesere bli med på fortsettelsen. På en annen side synes jeg det er et lite overtramp – mot de av dere som fortsatt er midt i den vonde prosessen. Meningen var aldri å bli en mammablogger som slenger ut rosafargede innlegg om det perfekte småbarnsliv i hytt og pine. Jeg vet hvor vondt det kan være å få slengt i ansiktet når man minst venter det.

Vel. I bunn og grunn lurer jeg vel egentlig på hva det er stemning for blant dere lesere?

Skal jeg fortsatt holde liv i bloggen? Og hva vil dere eventuelt lese om?

🙂